Hun begynner med lysten. Og her får vi en historisk rundreise som nesten gir nakkesleng. For gjennom store deler av historien ble kvinner fremstilt som de lystne, de kjødelige og de som var styrt av sitt begjær. De hadde visstnok lite tankekraft og enda mindre evne til å kontrollere sine egne lyster – i motsetning til mannen, selvfølgelig, dette høyst rasjonelle og fornuftsstyrte vesenet.

I dag er bildet på mange måter snudd på hodet. Nå lever forestillingen om at menn har mer lyst på sex enn kvinner, mens kvinner egentlig mest vil ha nærhet, kos, trygghet og kanskje en kopp te. Sex? Tja. Ikke så viktig.

Brochmann viser hvor dramatisk dette synet har endret seg gjennom historien, og hvor lite selvfølgelig dagens forståelse egentlig er.

Et tydelig eksempel er hekseprosessene. Her ble kvinnelig lyst fremstilt som så sterk og farlig at kvinner kunne mistenkes for å inngå pakter med djevelen for å få tilfredsstilt begjæret sitt. Jordiske menn strakk visst ikke helt til.

Dermed har vi gått fra bildet av kvinnen som farlig, overdrevent lysten og nærmest demonisk, til dagens forestilling om kvinnelig seksualitet som mer passiv, mer responsiv og mindre livskraftig. Man kan jo lure på hvordan vi kom oss fra det ene grøftepunktet til det andre.

Opplysningstiden og anisogami

På 1800-tallet oppdaget man kjønnsceller hos dyr. Og som så ofte før: Når man først hadde funnet noe i kroppen, var det bare å bygge en hel samfunnsteori rundt det.

Sædcellene ble tolket som aktive, bevegelige og målrettede. Derfor mente man at menn naturlig hadde sterk seksualdrift og behov for å spre sæden sin mest mulig. Kvinner, derimot, ble sammenlignet med eggcellen: passiv, stillestående og uten egen energi eller vilje. Hun lå bare der og ventet på å bli befruktet.

Denne teorien kalles anisogami. Den ble brukt til å forklare og legitimere forestillingen om mannen som aktiv og kvinnen som passiv – ikke bare biologisk, men også sosialt og seksuelt. Praktisk, kan man si, når konklusjonen tilfeldigvis passet perfekt med samfunnets allerede etablerte kjønnsroller.

Kvinner hadde lite de skulle ha sagt når vitenskapens menn slo fast at «slik er naturen». Lord William Acton, en av de fremste gynekologene på midten av 1800-tallet, uttrykte det slik:

«The majority of women, happily for them, are not very much troubled by sexual feeling of any kind.»

Det er verdt å stoppe litt opp ved hvor raskt bildet endret seg: fra heksene, som i den gamle forestillingsverdenen kunne ha tretti peniser i skapet, til den borgerlige kvinnen som knapt hevet et øyenbryn ved synet av en naken mann.

1800-tallets diagnoser: nymfomani, frigiditet og hysteri

Utover 1800-tallet utviklet det seg stadig mer omfattende diagnosesystemer for seksualitet og avvik. Et av de mest innflytelsesrike verkene var Richard von Krafft-Ebings Psychopathia Sexualis, som kom ut i 1886 og ble lest av leger over hele Europa.

Budskapet var tydelig: Hvis en kvinne var normalt utviklet mentalt og godt oppdratt, skulle hennes seksuelle begjær være svakt. Den «normale» kvinnen skulle være passiv, behersket og lite lyststyrt.

Problemet var bare at det var ganske vanskelig å være en «normal» kvinne. Hadde du for mye lyst, kunne du få diagnosen nymfomani. Hadde du for lite lyst, kunne du bli kalt frigid. Det gjaldt altså å være akkurat passe seksuell – men hvor grensen gikk, ble selvfølgelig definert av menn, leger og samfunnets normer.

Ingen ønsket heller å bli stemplet som hysterisk. Hysteri ble ofte koblet til kvinnelig seksualitet, særlig til nymfomani. I motsatt ende fant man de «frigide» kvinnene, ofte fra overklassen, som kunne få diagnoser som nevrasteni – altså utmattede nerver.

I dag ville vi kanskje brukt helt andre ord. Kanskje ville vi snakket om utbrenthet, psykisk belastning, sorg, stress eller livsbelastninger. Men den gangen ble kvinners plager ofte tolket gjennom tidens snevre forståelse av kjønn, moral og seksualitet.

Hysteriets tidsalder og Charcot

Ordet hysteri kommer fra det greske hystera, som betyr livmor. I antikken trodde man at hysteri skyldtes en livmor som vandret rundt i kroppen. Den forklaringen ble etter hvert forlatt, heldigvis, men koblingen mellom kvinnekroppen, nervesystemet og psykiske plager levde videre.

Mot slutten av 1800-tallet ble hysteri særlig knyttet til nevrologen Jean-Martin Charcot ved Salpêtrière-sykehuset i Paris. Der levde tusenvis av fattige kvinner som ble undersøkt, observert og behandlet av leger.

Charcot ble kjent for sine tirsdagsforelesninger – et slags medisinsk teater av tvilsom etisk karakter – der leger og studenter kom for å se på kvinnelige pasienter med hysteri. Kvinnene ble vist frem og behandlet, blant annet med hypnose.

På 1800-tallet ble hysteri ofte forklart som et overstimulert eller overbelastet nervesystem. Igjen ble kvinners smerter, reaksjoner og livsbelastninger tolket gjennom tidens medisinske og moralske forestillinger. Ikke nødvendigvis feilfri forskning, akkurat, men ganske selvsikkert presentert.

Moderne tid: medikalisering og responsiv lyst

Brochmann tok oss deretter videre til nyere teorier om kvinnelig seksualitet. Hun viste hvordan synet på kvinners lyst stadig har vært preget av tidens idealer – og hvor lett kvinnelig seksualitet på nytt har blitt sykeliggjort.

Under den seksuelle revolusjonen vokste ideen frem om at kvinnelig og mannlig seksualitet i utgangspunktet var lik. Det var frigjørende, men skapte også nye forventninger til hvordan kvinner «burde» være seksuelt.

På 1980- og 1990-tallet begynte man igjen å lete etter medisinske forklaringer på kvinners manglende lyst. Etter Viagra ønsket mange en tilsvarende løsning for kvinner, og lav lyst ble igjen sett på som noe som kunne diagnostiseres og behandles. Hvis mannen hadde fått sin pille, måtte kvinnen vel også ha sin?

Som en reaksjon vokste teorien om responsiv lyst frem. Den beskriver lyst som noe som ikke alltid oppstår spontant, men som kan vekkes i en trygg situasjon, i relasjon til en annen person og gjennom nærhet eller berøring.

Brochmann peker samtidig på et paradoks: Hvis teorien brukes ukritisk, kan den ligne en moderne variant av gamle forestillinger om kvinnen som mer passiv enn mannen. For responsiv lyst gjelder ikke bare kvinner – alle mennesker kan oppleve lyst som oppstår i samspill med andre.

Spørsmålet blir derfor om vi noen ganger kaller noe biologi, når det egentlig handler om relasjoner, samfunnsstrukturer, trygghet og manglende likestilling.

Uskylden – jomfrudom og bisarre tester

I Avkledd viser Brochmann hvordan både medisinen og samfunnet gjennom historien har forsøkt å kontrollere kvinnelig seksualitet. Et av de tydeligste eksemplene er forestillingen om jomfrudom – og hvordan medisinen lenge har vært med på å vokte kvinners såkalte renhet.

Jomfrudom er ikke et biologisk faktum, men et kulturelt fenomen. Vi vet ikke nøyaktig hvor ideen oppsto, men den har eksistert svært lenge. Allerede i gamle lovtekster fra Mesopotamia finner vi regler om jomfrudom, ekteskap, straff og eiendomsrett. Dette handlet i stor grad om farskap, arv og kontroll: Man ønsket å sikre at den førstefødte faktisk var mannens eget barn.

Jo mer patriarkalsk et samfunn har vært, desto sterkere har idealet om kvinnelig jomfrudom ofte stått. Kvinnen ble ikke bare sett på som et menneske, men også som en vare, en eiendom og en del av familiens ære. Romantisk, ikke sant?

I mange kulturer ble blod og tranghet sett på som bevis på jomfrudom. I Det gamle testamentet finnes beskrivelser av brutale straffer dersom en kvinne ikke blødde på bryllupsnatten. Men kvinner er, som kjent, oppegående vesener. Hvis det var blod samfunnet krevde, fant de måter å skaffe blod på.

Gjennom middelalderen utviklet det seg også en rekke absurde jomfrutester. Man trodde at hele kroppen kunne avsløre om en kvinne hadde hatt sex. Urin, kroppslukt, hals, pust og andre kroppstegn kunne bli tolket som bevis. Noen forestillinger var nesten eventyrlige – som ideen om at bare en ekte jomfru kunne lokke til seg en enhjørning.

Ja vel. Enhjørning som gynekologisk testverktøy. Hvorfor ikke.

Brochmann viser med dette hvor langt samfunnet har vært villig til å gå for å kontrollere kvinners seksualitet. Samtidig blir det tydelig hvor lite disse testene egentlig handlet om kunnskap – og hvor mye de handlet om makt, eierskap og sosial kontroll.

Anatomiens far og jomfruhinnen

Jomfruhinnen, eller hymen, ble først beskrevet på 1500-tallet av Andreas Vesalius, ofte kalt anatomiens far. Han laget et av verdens første store anatomiske atlas, men tegnet ikke hymen tydelig. Dermed fortsatte diskusjonen om hva jomfruhinnen egentlig var – og hva den kunne bevise.

Den første som faktisk tegnet hymen, var den danske anatomen Thomas Bartholin. Han beskrev den som en slimhinnefold rundt skjedeåpningen. Bartholin mente at de fleste kvinner blødde første gang de hadde sex – og at de også burde gjøre det. Samtidig listet han opp flere grunner til at en kvinne likevel ikke nødvendigvis blødde, for eksempel kroppslige variasjoner eller størrelsen på mannens penis.

Altså: Man visste at dette ikke var et sikkert tegn, men fortsatte likevel å behandle det som et sikkert tegn. Nok et lite høydepunkt i historien om «objektiv» medisin.

Likevel ble hymen lenge forstått som et slags bevis på kvinnens seksuelle historie. Dette er et tydelig eksempel på hvordan medisinen forsøkte å gjøre kvinnelig seksualitet synlig, målbar og kontrollerbar – selv når kunnskapen var usikker.

Klorose – jomfrusyken

Brochmann viser også hvordan kvinner ikke bare kunne være «for seksuelle», men også «for jomfruelige». På 1500-tallet vokste ideen om klorose frem – også kalt jomfrusyken. Navnet viser til noe blekt og visnende, og sykdommen ble knyttet til unge jenter som hadde fått menstruasjon, men ikke hadde hatt sex eller giftet seg.

Diagnosen passet godt inn i tidens samfunnssyn. Etter reformasjonen ble ekteskap og fruktbarhet viktigere idealer, og jomfrudom skulle ikke vare for lenge. En ung jente som var blek, slapp, trist eller svak, kunne raskt bli tolket som jomfrusyk.

Så oppskriften var enkel: Du skulle være jomfru, men ikke for lenge. Du skulle være ren, men ikke så ren at du ble syk. Igjen: akkurat passe kvinne, takk.

Brochmann peker også på hvordan slike forestillinger finnes i kulturen. Et eksempel er Romeo og Julie, der Julies far frykter at hun kan bli syk eller dø dersom hun ikke snart blir gift. Slik ble også litteraturen et speil av tidens syn på kvinnelig kropp, seksualitet og ekteskap.

Marie Kjølseth og kampen mot jomfrumyten

Fra starten av var jomfruhinnen et omdiskutert konsept. I Norge var Marie Kjølseth en av de første som utfordret myten vitenskapelig. Hun var en av landets første kvinnelige leger og skrev artikkelen Deflorationens tegn, som regnes som den første medisinske vitenskapelige artikkelen skrevet av en kvinne i Norge.

Kjølseth undersøkte om det var mulig å se sikre tegn på at en kvinne hadde hatt samleie. Konklusjonen hennes var, enkelt sagt, at dette var svært vanskelig å fastslå. Det var ikke mulig å bruke jomfruhinnen som et sikkert bevis.

Likevel tok det lang tid før moderne forskning slo fast det samme: såkalte «deflorasjonstegn» kan ikke brukes til å si noe sikkert om en kvinnes seksuelle historie. Til tross for dette lever myten videre. Også i dag kan gynekologer bli spurt om jomfrusertifikater, og noen kvinner unngår nødvendig helsehjelp fordi de er redde for at undersøkelser eller behandling skal «ødelegge» jomfruhinnen.

Brochmann viser dermed at jomfruhinnen aldri bare har vært en anatomisk detalj. Den har også vært et symbol på kontroll, skam, ære og makt over kvinners kropper.

Klitoris – det glemte organet

I tredje del av foredraget tok Brochmann opp klitoris – et organ som både har vært kjent, glemt og oversett gjennom medisinhistorien. Hun fortalte blant annet om et anatomisk atlas fra 2011, brukt av medisinstudenter, sykepleiestudenter og fagfolk, der klitoris nærmest var utelatt. Organet var knapt nevnt, og informasjon om nerver, blodforsyning og anatomi var mangelfull.

Dette er oppsiktsvekkende, særlig fordi klitoris ikke akkurat er en ny oppfinnelse. Allerede i antikken beskrev Hippokrates den som «den lille søylen», i motsetning til mannens «store søyle». På 1500-tallet ble klitoris beskrevet mer anatomisk av leger som Gabriele Falloppio og Realdo Colombo. Sistnevnte slo endelig fast det som burde vært åpenbart: at klitoris var «det viktigste setet for kvinners nytelse ved samleie».

Brochmann viste også hvordan moderne forskning har avdekket at klitoris er langt større enn mange tror. Den synlige delen er bare en liten del av organet. De indre strukturene strekker seg flere centimeter inn i kroppen og omkranser deler av kvinnens underliv. Klitoris består, i likhet med penis, av erektilt vev som fylles med blod ved seksuell opphisselse. Også kvinnens kropp har altså en form for ereksjon.

Likevel har forskningen på klitoris vært langt mindre omfattende enn forskningen på mannlig seksualanatomi. Det sier en del om hva medisinen har prioritert – og hva den ganske elegant har klart å overse.

Samtidig finnes det også viktige unntak i historien. Den tyske legen Georg Ludwig Kobelt beskrev klitoris på 1800-tallet med både nysgjerrighet og ydmykhet. Han påpekte at kunnskapen om kvinnens seksualorganer fortsatt var full av hull, og laget noen av de mest detaljerte anatomiske tegningene av klitoris fra sin tid.

Baker Brown og grufulle «kurer»

Mot slutten av foredraget tok Brochmann oss inn i en mørkere del av medisinhistorien, gjennom historien om den britiske gynekologen Isaac Baker Brown. Han var en pioner innen gynekologisk kirurgi og en av de første som utførte avanserte operasjoner på eggstokkene.

Men pionerarbeidet hadde også en brutal bakside. Ved sitt sykehus for «respektable kvinner» utviklet Baker Brown teorier om at onani og overstimulering av kjønnsnervene kunne føre til en rekke psykiske og fysiske lidelser. Løsningen hans var like enkel som den var grusom: å fjerne klitoris.

Han beskrev dette som en kur mot alt fra nervøsitet og hysteri til alvorlige psykiske plager. I dag fremstår dette som et skremmende eksempel på hva som kan skje når medisinsk makt kombineres med moral, kontroll og manglende kunnskap om kvinners kropper.

Baker Brown ble til slutt sterkt kritisert og kastet ut av det medisinske miljøet – men hva som egentlig felte ham, kan dere lese mer om i boka. Likevel står historien hans igjen som et alvorlig eksempel på hvordan kvinners seksualitet kunne bli behandlet som en sykdom – og hvordan kroppen deres kunne bli utsatt for brutale inngrep i vitenskapens navn.

Avslutning

Dessverre rakk vi ikke å komme helt frem til temaet orgasme i foredraget. Det er jo nesten litt typisk, med tanke på historien.

Heldigvis skriver Brochmann mer om dette i boken. Der tar hun blant annet opp hvorfor kvinner ofte får mindre seksuell nytelse av samleie med menn enn menn får av samleie med kvinner – og hva dette egentlig handler om.